Har du noengang kjent på den fine opplevelsen av å møte på irritasjon etter irritasjon? Det øyeblikket hvor du er ganske sikker på at dette må være det mest irritere du har opplevd - men jaggu meg hadde du mer i vente? Hverdagen er rar: den kan by på irriterende øyeblikk og jammen har den alternative irritable situasjoner å velsigne deg med. Idag skal du få æren av å hilse på 4 onsdagsopplevelser på sitt verste
06:37
Jeg løper som gorilla for å rekke t-banen. Jeg kommer fram og finner ut at t-banen driver en form for "jeg nekter å komme før om 3 timer" lek. Noe i huet foreslo å løpe til bussholdeplassen. Jeg løp bort og rakk den akkurat. "Faantastisk", tenkte jeg. Men var det fantastisk tror du? Den bussen så ut som en overfylt flyktningsbuss. Forskjellen mellom flyktninger og nordmenn er vel at i den norske bussen finner du en blanding av mennesker som går i søvne, mennesker som er morgengretne på nivå 9, mennesker som dytter, presser og kriger OG mennesker som blir most av Olas ryggsekk og Magnes ølmage(Her kan JEG kategoriseres). Den bussturen var viiiirkelig 25 torturerende minutter. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å gå ut av den bussen; enten som et offer eller en gjerningsmann.
09:45 +
Foreleseren nevner at det skal holdes avstemning for tillitsvalgte for klassen og spør om noen vil stå ansvarlig for disse greiene. Der sitter jeg pent, aner fred og ingen fare, før jeg hører Rahand i bakgrunnen si "ja, Lailan vil"
Jeg spratt halvveis opp og hadde i grunn meget sterke ønsker om å kvele Rahand. Hvordan kan man ha samvittighet til å utsette et menneske på den måten? Hvis noen forresten tror at det gikk fint, så gjorde det ikke det. Jeg måtte opp etter at jeg hadde svart "nei takk". Snakk om å tvinge mennesker opp på scenen, a.
Når vi først snakker om Rahand. La oss gå tilbake i tid...
08:10
Det er 5 minutter til timen starter. Rahand skulle late som han kastet vannflasken sin på meg. Gjett hva? Skjebnen lot han ikke late som. Den fløy rett forbi meg og havna helt forrest. Jeg tror faktisk den traff en av jentene foran.... La oss bare si at den hvite toppen min fremhevet rødfargen på trynet mitt noe utmerket. Jeg så ikke opp de neste fem minuttene, for å si det sånn.
14:55
Jeg starter på jobb 15.00 og kjører (i full fart) inn i garasje inngangen.(Plan 2 hvis noen lurte) Jeg oppdaget på 0,2 millisekunder at en mann er på vei oppover i den inngangen (altså, hallo?? Vi har en utgang for gående, gutten min) Hjertet mitt stanset i noen få sekunder. Jeg kunne påkjørt den mannen. Mannen derimot, han reagerte ikke engang.
Så kjære mann, hvis du av ren tilfeldighet og gjennom et underlig mirakel skulle lese dette innlegget, vær så vennlig og spar meg for hjertestans. Et forslag er jo for eksempel å gå ut av senteret på en normal måte, gjennom utgangsdøren, akkurat som alle andre :-)
Whooop, for en dag. Helt stikk motsatt av hva jeg hadde sett for meg. Her kommer ihvertfall dagens middag.
Før det spises, må det jo vises, eller hva?
