Noen ganger glemmer man hvem man egentlig er og hvilken urettferdig verden man befinner seg i. Man oppslukes i en tilfredsstillende verden med midlertidige velsignelser og små gleder som bidrar til distanseringen av faktum om at livet på jorden bare er et spørsmål om tid, før det tar slutt.
Det tilbringes en hel livstid med et nærstående familiemedlem, en bestevenninne - enda mer som en søster, før en dødelig kreftsykdom rammer kroppen hennes og smertefullt tar fra henne energi- og livsglede for hver dag som går. Helt til kroppen hennes sier stopp.
Det sies at man ikke vet hva man har før man mister det. Hva om jeg sier at jeg i realiteten alltid visste hva jeg hadde, men aldri var klar for å miste det?
Det føles godt å sette noen usle ord på en tung og helt avskyelig smerte. For hvordan takler man døden hennes når man stadig unngikk tanken?
Døden er en realitetsvekker. Ingen har kommet for å bli og alle skal tilbake. Sannheten er at den avdøde blir historie og de etterlatte går veien videre. Men før den tid kommer...
Hvordan takler man døden?
Til minne for engelen som forlot tusen knuste hjerter og to barn som aldri vil slutte å spørre hvorfor mamma ikke er her lenger.
