Jeg har gjennom hele livet brent for ærlighet, tanker uten filter og en lidenskap for det å være seg selv. Det har faktisk vært et av mine beste egenskaper. Imidlertid er det så sabla vanskelig å kunne stå for det når man er et fåtall i majoriteten. Det plager meg at jeg ikke kan være meg selv fordi jeg blir så oppslukt i «hva alle andre gjør». Jeg henter inspirasjon fra andre fordi jeg har glemt hvordan jeg henter den selv.
Jeg blir ikke fornøyd med resultatet av noe fordi jeg alltid vil ha mer. Kanskje er det en bra ting, men ikke når man glemmer å være takknemlig på veien. Ikke når man blir så oppslukt i å gjøre det best, at man glemmer å leve mellom slagene. Ikke når man er så fascinert av alle andre, at man glemmer å være seg selv.
Man kan alltids prøve å bli som alle andre, men tankegangen forandrer seg ikke. Så sitter man der med en ny livsstil kombinert med en gammel tankegang og mister kontrollen over hva man egentlig vil.
Jeg måtte sette meg ned i noen sekunder og spørre meg selv:
hva er det som skjer med meg? Hva er det jeg vil?
Det var bare et retorisk spørsmål. Selvfølgelig vet jeg hva jeg vil. Jeg vil utelukke mennesker som gir meg feil inspirasjon. Jeg vil ikke følge med på mennesker som har for stort fokus på det overfladiske. Jeg vil ikke bli spist av ønsket om å være best. Jeg vil være omringet av mennesker som inspirerer meg til å se et større bildet av hvilke verdier i livet som er viktig. Verdier som ikke går an å legge et brunt filter på, for så å plassere det inn i feeden. Jeg vil ikke være en del av de som ser på livet som en konkurranse. Jeg vil være en ærlig refleksjon av livet. Det verste mennesket jeg er omringet av akkurat nå, er den mindre ærlige versjonen av meg selv. Og dét plager meg.
Jeg vil være meg selv. Gjøre ting som gjør meg glad, ikke ting som gir meg flere følgere. Inspirere andre til å være seg selv før jeg tipser om hvordan de skal kle seg. Inspirere til å bruke mindre sminke, ikke oppfordre til å kjøpe mer. Å gå fram som et godt forbilde.
Jeg kjenner at jeg sakte men sikkert sklir inn i en verden hvor jeg tror at de samme fargene på feeden min definerer fargene på livet mitt, når sannheten er en helt annen.
Sosiale medier gir et urealistisk bilde av hvem man egentlig er. Følgertallet og statistikken har fått myndigheten til å bestemme hvor bra en dag for meg kan bli, og det verste med det er at JEG har gitt fra meg den myndigheten.
Frivillig.
For 10 år siden var Instagram bare en plattform. Idag er den kilden til inspirasjon, men på et falskt grunnlag. Det har blitt kilden til mine små gleder og herjer fritt villt. Sosiale medier har blitt min verste avhengighet. Den har aldri klart å tilfredsstille sjelen min, men så går det ikke en dag uten at jeg er innom.
Jeg tenker ofte på hvordan jeg bidrar til å gi et falskt bilde av livet. Jeg mister tittelen på det som heter «ærlig og ufiltrert» når jeg ikke tørr å legge ut et bilde av meg selv helt sminkefritt uten å ha på solbrillene mine. Hvordan fortjener man tittelen når man ikke står for verdiene som følger med? Jeg har mistet meg selv i en boble og etterlatt mitt sanne jeg. Nå må det få en slutt.
Jeg drømmer stort om hvor langt jeg vil gå og hva jeg vil oppnå, men før det må jeg sørge for å ta med meg selv når jeg er ute på eventyr. Den ekte versjonen av meg selv.
