Jeg har prøvd å få meg selv til å skrive litt om mote, antrekksbilder fra gårsdagen som jeg vil vise dere og prate litt rundt antrekket. Men så hadde det vært falskt av meg å late som at alt er greit og at antrekk er det jeg bryr meg om nå. Det føles helt feil å unngå å prate om noe jeg aller helst vil prate mest om.
Idag er en av de dagene hvor jeg har avsmak fra alt som har med denne verden å gjøre. Jeg vil aller helst krype under dyna og ikke prate. Med noen.
For døden er tøff å handle med når man er den etterlatte. Den gir et perspektiv på hva som betyr noe, og hva som faktisk ikke gjør. Den er en tankevekker for mennesket og en vond sannhet for den som tror at døden ikke inntreffer sine egne.
De siste dagene har nesten vært tøffe. Det har kommet status etter status om dødsfall av bekjente, eller av foreldre. Det gjør noe med en. Det er kanskje ikke like tøft for meg, fordi det ikke er meg selv eller familien min som rammes idag, men hva da når den gjør? Vi er alle lovet døden på ubestemt tid.
