Nå nærmer vi oss slutten

Akkurat nå trenger jeg å lufte tanker. Selv om det koster meg et blogginnlegg uten mening eller sammenheng.


Jeg er oppgitt, tårevåt og sint - alt sammen, samtidig. Jeg vet ikke om man skal skylde på menneskeheten eller på seg selv. Det sendes ut SOS meldinger fra trengende i Aleppo!!! Hvor mye mer kritisk kan en situasjon bli?


Jeg ser på video etter video. Det er helt uvirkelig. Hjertet kjennes som en tung stein og en tung klump samler seg i halsen på meg. Videoene ser ut som scener av en velspilt action film? Men det er realitet. Ren sannhet. Og det skjer akkurat NÅ. Det skjer under samme himmel som jeg og du lever under. Forskjellen er at hos oss er det rolig og stille; der nede regner det ned bomber. Bokstavlig talt.

Ord betyr ingen ting akkurat nå. Situasjonen er faktisk så ille at penger, klær og mat heller ikke betyr noen ting. Hva kan man gjøre da, egentlig? Hva kan jeg gjøre for å føle meg litt behjelpelig? Hva kan jeg gjøre for å ikke føle meg som et ubrukelig og bortskjemt menneske?

Jeg skammer meg over menneskeheten, jeg skammer meg over meg selv. Jeg vil peke på menneskeheten, FN, UNICEF og alle andre som tar skrittene på vegne av oss. Men så stopper jeg litt opp; hva har JEG gjort for de trengende, for å kunne peke på alle andre? Ingen verdens ting.

Jeg skammer meg. Jeg er maktesløs og kan ikke gjøre noe annet enn å løfte opp hendene til den mest Allmektige, Barmhjertige Allah.

Uansett om jeg vil innrømme det eller ikke. Uansett om du tror på det eller ei. Troende, ikke troende. Muslim, kristen, jøde, hindu, eller en ateist; vi nærmer oss en slutt. Vi nærmer oss verdens ende. Man trenger ikke være en forsker eller allvitende for å se det. Man trenger bare å være et oppegående menneske.

Det nærmer seg en slutt. Og det kunne ikke vært en mer åpenbar wakeup call enn denne. Nå må vi faktisk våkne.

<

- Lailan

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229