Halvt kjerring, halvt fjortis

Jeg kom over noe som heter «sytemelding» på sosiale medier og det tok meg tilbake til alle blogginnleggene mine hvor jeg har klagd på alt fra stønning, pusting, uffing og fnising til været, alle type mennesker, krig, fred, himmel, jord og alt imellom.

Det kan være en liten sjanse for at jeg har erklært meg ferdig med blogg de siste månedene, men beslutningen er likevel ikke tatt helt på alvor. Den sytete siden av meg har bestemt at blogg er litt ute av verden og ikke så veldig bærekraftig i det lange løp, men så har denne bloggen en veldig stor del av mitt humørsvingende hjerte - hvis det er et begrep.

De to siste ukene har det vært veldig mange mennesker innom min lille verden av en blogg. Det vekker en tanke; for det betyr vel kanskje at man ser etter en oppdatering eller to? Savner man klagingen min kanskje? Innbiller jeg meg noe ikke-eksisterende kanskje? Skal jeg slutte å stille spørsmål kanskje? Kanskje?

I anledning «sytemelding» skal jeg nå ramse opp åtte syte-punkter nedover. Det betyr at jeg
skal klage over 8 forskjellige ting jeg har irritert meg over i det siste. Om det er noe nytt? Nei. Dette er altså et godt gammeldags «ting som irriterer meg»-innlegg med en ny tittel: 8 sytepunkter.

🍁Jeg starter med meg selv. Holdningen min og tålmodigheten min i ulike situasjoner i det siste har vært så lite akseptabel at jeg irriterer meg over Lailan, 50 år. Jeg er jo veldig defensiv av meg, og jeg kunne spart energien min for å håndtere konflikter som ikke finnes. Ingen prøver å krangle med deg Lailan, og du trenger ikke alltid ha en forsvarstale på lager.

🍁Mennesker som sletter chatten i en samtale før man rekker å lese hva som stod, fortjener medaljen for årets mest irriterende menneske. Med den medaljen bør man bli utestengt fra alle sosiale medier og tvangsplassert i kommentarfeltet til VG.


🍁La meg introdusere dere til en irritasjon som har utviklet seg til å bli en sykdom
(NB! Selvdiagnosert)
Jeg skal ikke skryte på meg noe form for tålmodighet og innrømmer pent og ærlig at jeg alltid har irritert meg over smattelyder og tung pust. Men med årene har det forverret seg. Jeg har derfor diagnosert meg selv og kan bekrefte at jeg har misofoni. Jammen tror jeg at den er kronisk også. «For enkelte utløser smatting, kremting og tunge pust-lyder mer enn bare lett irritasjon. De kan rett og slett føle sterkt ubehag eller bli rasende. Dette kalles misofoni»

🍁Er det bare jeg som ofte blir litt for irritert på mennesker som er en versjon av hodepine? De som får det Maslow kalte et grunnleggende behov for å slå av en prat i en upassende situasjon? Trenger jeg å se bilde av datteren din og vennene hennes på leirskolen akkurat nå som jeg er på vei ut? Er det relevant for meg å bli dratt inn i en overfladisk samtale om utdanning akkurat nå, her jeg sitter og prøver å være voksen med kaffekoppen min og en halv-skreven mail?!??

🍁Nå høres jeg sikkert ut som en halvt kjerring og halvt fjortis, men hvorfor må mennesker være så presise? Det irriterer meg at jeg må beklage for å være en halvtime forsinket. Hvorfor kan man ikke forholde seg til et "ish"- tidspunkt? Jeg hadde stresset mye mindre hvis jeg bare kunne kommet når jeg var klar. Noen mennesker trenger både skjønnhetssøvn og avslapningstid før livet begynner, og jeg er en av dem.

🍁Jeg orker ikke forholde meg til Vy, som er det nye navnet for NSB. Jeg står sikkert sist i rekka over mennesker som klager på navnet, men wow, for en nedgradering. Det er litt som å bytte mailadressen sin fra å ha navnetternavn@hotmail.com til å hete hestejente_95x2+y@yahoo.no

🍁 Jeg har tidenes mest irriterende egenskap. Jeg kan være veldig sta og litt for defensiv. Så hvis du eksempelvis ber meg om å rydde etter meg en gang for mye, så blir det en prinsippsak og jeg har et ukontrollerbart behov for å bevise at jeg bestemmer selv når jeg skal rydde. Hilsen Lailan, 6 år.

🍁Det siste jeg skal dele av irritasjon, er en opplevelse som sprang irritasjonsskalaen: Det at jeg er lav og er omringet av mennesker som alltid minner meg på det er én ting. Men å bli spurt om legitimasjon i den lokale matbutikken ved kjøp av tobakk (selv om butikken nærmest kan personnummeret mitt utenatt) er en helt annen. Jeg skulle plukke opp noen varer og kjøpe en snusboks til kollegaen min i en fritime, og møter på dette arbeidstrynet bak kassa som ligner på en som fortsatt er bitter for all kjeften han fikk på utviklingsamtalene på ungdomsskolen. Han nektet å selge meg snusen fordi jeg ikke hadde med egen legitimasjon. Hvis denne mannen kunne vært en ukedag, hadde han helt klart vært en marineblå mandags-morgen.

- Lailan

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229